Feleverket

Jeg innrømmer det gjerne. Ja, jeg er lett opprømt, glad og ikke så lite stolt.

Foran meg ligger en flunkende ny bok. En stor bok på 507 sider, innbundet. Den måler 22,5x28,5 cm, den er 5,5 cm tykk, veier 2,3 kg, og den er publisert i 2012, på norsk og engelsk. Hovedsaken er notene som i dette bindet inneholder 228 forskjellige slåtter, transkribert i til sammen 460 varianter, fra lydopptak med 75 utøvere; et svært spennende stoff å øse av for spellemenn og forskere. Dette er supplert med en omfattende artikkel- og kommentartekst.

Slåtter for vanlig fele, Møre og Romsdal 5 står det på omslaget. At det er Olav Sæta som har begått dette storverket kommer først frem på beskjeden plass på innbretten på smussomslaget. For dette er et storverk. En omfattende og viktig dokumentasjon av en livskraftig grein av tradisjonell norsk folkekunst i vårt eget fylke.

I Vest-Norge og de midtnorske dalene utviklet slåttemusikken seg på hardingfele. I resten av landet brukte spellemennene vanlig fele eller flatfele som de ofte blir kalt. Feleverket, som det allerede heter på folkemunne, tar for seg de eldste slåttetypene våre, halling, pols- og springar-typer og marsjer. Her er det ikke plass for runddansmusikken. Boka har en lang artikkel om Feletradisjoner i Møre og Romsdal. Forfatteren følger utviklingen fra de tidligst tider vi kan si noe om og fremmover. Han skriver om slåtteformidling og læringsvegring, om impulser fra øst og vest, og om sentrale utøvere og deres kilder. Her går han geografisk til verks og omtaler nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer etter tur.

Hovedprinsippet har vært at alle transkripsjonene skal bygge på lydopptak. Praktisk talt alle transkripsjonene i de fire første bindene er gjort av Olav Sæta. Det er kommet ut fem bind i serien, med materiale fra Oppland (bind 1 og 2), Nordfjord (bind 3) og Hedmark (bind 4). Dessverre, dessverre er det ikke planer for en videreføring av verket. Verken Trøndelag, Agder, Oslo-området eller fylkene i Nord Norge er behandlet. At arbeidet skal avsluttes etter halvgått løp høres nesten utrolig ut. Sæta blir pensjonist i løpet av året og Norsk folkemusikksamling gir opp fordi økonomien er meget utfordrende.

Bind 5 henter stoff fra Møre og Romsdal, et område der de eldste slåttetypene, halling, pols-/springartyper og marsj framstår med et mangfoldig uttrykk, men der materiale, slik det er dokumentert i vår tid, er temmelig ujevnt fordelt. Lydopptakene av musikk og intervjuer, som er grunnlag for denne framstillinga, gir likevel en svært bred og rik dokumentasjon av disse feletradisjonene.

Jo da, mye kunne vært gjort annerledes. Boka og bokverket bærer preg av at arbeidet med Hardingfeleverket er malen, og den har vært holdt i hevd gjennom arbeidet fra det startet i 1954. Stort sett uten endringer. Møre og Romsdal-bindet hadde nok stått seg på at det hadde blitt tatt noen grep før utgivelsen i 2012.

Notasjonene er basert på bare en innspilling av hver utøver. Sæta har gått grundig og detaljert til verks. Her møter vi et notebilde som ligger et stykke unna det en vanlig spellemann finner i notematerialet som er i bruk rundt i spellemannsmiljøene.

Notene prøver å gjengi den ene fremførelsen, men selv om Sæta er grundig vil ikke en slik transkripsjon fortelle alt om hvordan utøverens strøk, pauser, endringer i tempo og endringer i taktlengder var. Jeg drister meg også til å tro at om Sæta noterte spillemannens neste fremføring av samme slått ville den se annerledes ut. Slik varierer folkemusikkutøverens fremføringer med situasjon, dans eller konsert, alder, humør, osv. Transkripsjoner burde kanskje legges mer opp som et rammeverk.

I 2012 ville det ikke være vanskelig å legge ved boka lydeksempler eller like gjerne et passord for å kunne hente lyden på nettet. Det ville vært et viktig supplement til boka. Nå kan vi risikere at notasjonen kanoniserer denne fremføringa av slåtten. Forfatteren gjør ikke rede for at må en være forsiktig med å tolke for strengt. Han tar ikke høyde for variasjonsaspektet. Det er kjernen i folkemusikken, dette er ikke klassisk musikk av Bach eller Beethoven.

Førsteamanuensis Olav Sæta i Norsk folkemusikksamling, som er en avdeling ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, fortjener en stor rosebukett for å ha levert et fantastisk arbeid som jeg håper kan skape positive ringvirkninger. Det er kjekt at også Møre og Romsdal blir lagt merke til og flott at noen legger ned så store resurser på å forske i vår musikk. En liten kaktus går til kulturminister Anniken Huitfeldt som ikke finner midler til å fullføre dette storverk om grunnfjellet i norsk kultur.

Kjøp boka her!

Ola Gjendem